Publisert

Oss to, alene på ukjente fjell

Gnistene fra bålet flyr opp mot den mørkeblå himmelen. Solen har gått ned bak de høye fjellene rundt meg. Jeg sitter og hører på naturens stillhet. Vinden som suser lett i buskene rundt meg, fugler som snakker sammen, og reinlav som knirker under potene til Balto før han med et sukk ligger seg ned i den myke lyngen rett ved siden av meg. Han er aldri langt unna når vi er på tur alene. Han er alltid på vakt.

Jeg føler meg så trygg her jeg sitter i teltåpningen, med Balto sitt hode hvilende på fanget. Han dytter forsiktig i armen min, i håp om at jeg kan klø han litt bak ørene. Jeg klarer ikke la være å smile når jeg ser hvor glad han er for å være her ute.

Jeg føler meg ikke ensom her ute. Jeg har en følelse av frihet. Fjellufta gir meg en glede, en annerledes glede enn den jeg har hjemme. Jeg tror det er gleden av nye eventyr som venter.

Jeg begynner å tenke på hva som skjedd i den tiden mellom at jeg var livredd for å være på fjellet alene, til at jeg nå gleder meg så mye til tur at jeg nesten ikke kan vente?

Jeg tenker tilbake på min første telttur alene. Da den siste pannekaken var spist opp og mørke kom snikende. Natten nærmet seg, og tårene presset seg fram. Jeg husker godt at jeg sa til meg selv den kvelden; friluftslivet er ikke noe for meg. Jeg innså at jeg var helt alene midt oppe på fjellet, og ble plutselig veldig redd. Jeg la nesten ikke merke til det nydelige fargeshowet himmelen hadde satt opp for meg. Jeg var for opptatt med alle tankene mine. Det var verken mørket, skumle lyder eller farlige eventyr troll som førte til at jeg var redd. Det var alle tankene om hva som kunne skje, som jeg selv hadde bygget opp i hode. Fantasien tok totalt overhånd.

Jeg våknet av solen som skinte på teltduken neste morgen. Med en følelse av mestring jeg aldri hadde kjent så sterkt på før. Da jeg satt i teltåpningen, og spiste frokost til den nydelige utsikten, var jeg ikke lenger redd. Det var andre tanker som surret rundt i hode. Tanker om hvor jeg skulle ta turen videre, hvilket fjell jeg skulle bestige og hvor jeg skulle ta kveldsbadet.

Jeg våknet av solen som skinte på teltduken neste morgen. Med en følelse av mestring jeg aldri hadde kjent så sterkt før

tter min første telttur lengtet jeg etter fjell og langstrakte vidder igjen. Jeg ville ut, denne gang ville jeg følge ukjente stier. På denne turen var ikke redselen like sterk. Gleden av å være ute sammen med Balto var større. Akkurat slik opplever jeg det i dag. Nå er det drømmen om nye eventyr og følelsen av frihet som trekker meg ut i naturen. Redselen for å være alene er byttet ut med gleden av å være alene. Og utsikkerheten er byttet ut med en følelse av trygghet. Dette kom for meg fra prøving og feiling. Fra utfordringer jeg har måtte takle alene, møte med uvær som har gjort meg livredd, og samarbeidet jeg har opplevd mellom meg og Balto.

Når jeg er sammen med Balto er jeg aldri helt alene. Hvem som passe på hvem er jeg litt usikker på til tider. Vi passer vel på hverandre? Han kjenner igjen min oppførsel til en hver tid. Han kan høre usikkerheten eller gleden i stemmen min, og reagerer ut fra det. Å ha med seg en stor sterk bamse på tur gir meg en ekstra trygghet. Det er en av grunnen til at jeg valgte akkurat rasen Alaskan Malamute. Å heldig var jeg som fikk akkurat Balto, som er like glad i nye eventyr som meg!

sdr

Har du også et ønske om å dra på tur alene, men blir stoppet av redselen eller usikkerheten?

Da er vår anbefaling at du bare hopper i det! Følelsen av trygghet vil komme med erfaring. Du vil føle en ny tilhørighet til naturen, kjenne en sterk følelse av mestring, og trolig bli kjent med deg selv på en helt ny måte.

-God tur

Utstyr som er avbildet:

Henriette Tveito Blumenfeldet

Henriette er en eventyrlysten jente som har forelsket seg i det enkle turlivet. For henne handler turlivet om å krysse komfortsonen, oppleve mestring og kjenne følelsen av frihet. Sammen med sin firbeinte bestevenn Balto utforsker de Norges vakre natur.